I 2017 var det 22 100 par som giftet seg. Av disse parene hadde flesteparten vært samboere først.

Ifølge Statistisk sentralbyrå minker antall par som inngår ekteskap. Flere fortsetter i stedet å leve sammen som samboere. Og i 2016 var så mange som 37 % av alle par i aldersgruppen 30-34 år samboere.

På samme måte som ektefeller, etablerer samboere ofte et felles liv med felles barn og felles økonomi. De kjøper typisk hus, hytte og bil sammen; store investeringer med vesentlig innvirkning på tilværelsen.

Siden det er så vanlig å være samboere er det lett å få det inntrykk at det ikke er forskjeller på å være samboer eller gift, og at begge typer samlivsformer stiller likt i det moderne samfunn. Min erfaring er at mange par ikke oppfatter at det er særlig forskjell mellom å gifte seg og det å være samboere; i hvert fall ikke om man får barn. Men er det egentlig riktig? For er det egentlig smartere å gifte seg enn å forbli samboer?

Ekteskap er bedre gjennomregulert enn samboerforhold og vil derfor som hovedregel være den beste samlivsformen når man har felles økonomi eller felles barn. Det er imidlertid fullt mulig å ivareta samboeres interesser på nesten tilsvarende måte, men da må man kompensere for manglende regulering gjennom privatrettslige avtaler. Og slike avtaler må i så fall utarbeides og inngås.

 

Ektepar bygger automatisk felles formue – samboere gjør det ikke

De ulike reglene for fordeling av formue ved oppgjør etter samlivsbrudd, utgjør nok den største forskjellen mellom gifte og samboere.

Formue som er ervervet under ekteskapet deles i utgangspunktet likt mellom ektefellene når ekteskapet opphører; dvs. at ved opphør behandles formuen som felles (felleseie). Denne hovedregelen medfører at ektefeller er bedre sikret mot å stå igjen med lite eller ingenting dersom man skiller seg. Unntaket er formue som er ervervet før ekteskapet, og arv og gaver man mottar i ekteskapet.

Når det gjelder samboere, anses ikke formuen for felles. Hver enkelt samboer bygger opp sin egen formue i parforholdet.  Det vil i utgangspunktet medføre at den som har bygget opp mest midler i samboerforholdet, vil komme best ut av et samlivsbrudd økonomisk sett. Den økonomisk svakere part – ofte fordi den har vært mer hjemme med felles barn – er derfor bedre sikret i et ekteskap.

Om man er gift eller samboer kan således føre til ganske store forskjeller om man går fra hverandre. Det kan illustreres gjennom et forenklet eksempel:

Kari og Ola er samboere og kjøper hus sammen. Kari har eget selskap og såpass god inntjening at hun alene tar opp lån og kjøper en hytte, som hun nedbetaler alene. Selskapet øker i verdi under samboerforholdet. Kari bygger følgelig opp en stor formue både på konto og i fast eiendom. Ola har derimot en stabil og jevn, men noe lavere inntekt og får ikke anledning til å spare opp midler etter hans del av utgifter til forbruk og lån på felles bolig og bil er betalt.

Dersom Kari og Ola går fra hverandre, vil huset fordeles etter eierandel. Ofte vil imidlertid verdi av bolig deles likt dersom man også deler låneutgifter og andre felles utgifter likt. Kari overtar i tillegg hele hytta og all verdi på selskapet og andre oppsparte midler hun har. Ola får ingen andel i dette.

Dersom Kari og Ola hadde vært gift, ville all formue opptjent i ekteskapet blitt delt likt (med mindre noe av verdien kommer fra formue før ekteskapet eller er arv eller gave). Det betyr at Kari måtte delt verdien av hytta, sparemidlene og verdien av selskapet med Ola.

 

Ulik rett for gjenlevende til å sitte i uskifte

Også ved arv foreligger det vesentlige forskjeller som kan få stor betydning økonomisk sett for gjenlevende part i et samboerforhold eller ekteskap.

Både ektefeller, og til dels samboere, har rett til å sitte i uskifte. Det vil si å midlertidig overta avdødes formue uten å foreta et oppgjør med arvinger. En ektefelle har i utgangspunktet krav på å sitte i uskifte med hele felles formue.

En samboer derimot, har bare rett til å sitte i uskifte dersom vedkommende har eller venter barn med avdøde, men da bare med felles bolig og innbo, samt bil og fritidsbolig som har tjent til felles bruk for samboerne. Sparemidler og annen formue skal imidlertid fordeles mellom avdødes arvinger. Disse midlene får gjenlevende samboer – i motsetning til gjenlevende ektefelle – ikke glede av. Ektefellers rett til å sitte i uskifte omfatter således mer av formuen enn for samboere.

Et vesentlig unntak i retten til å sitte i uskifte for både ektefeller og samboere, er at man i utgangspunktet ikke kan sitte i uskifte med særkullsbarns arveandel.

 

Ulik arverett for gjenlevende

Samboere som ikke har felles barn, har ingen arverett etter hverandre etter loven. Ønsker man at den andre samboeren skal ha rett til arv, må det fastsettes i testament.

Samboere med felles barn har rett til en arv etter hverandre på fire ganger folketrygdens grunnbeløp; såkalt 4G (som per mai 2019 utgjør kr 399 432). Denne arveretten følger direkte av arveloven; med andre ord uten at dette er fastsatt i testament.

Den gjenlevende samboerens rett til å arve forutsetter imidlertid at formuen etter den avdøde har en nettoverdi som er på minst dette beløpet. Utgjør dødsboet en nettoverdi på 4G eller mindre, har den gjenlevende rett til å arve alt samboeren etterlater seg. Den gjenlevende samboerens rett til å arve inntil 4G går således foran arveretten til den avdøde samboerens barn.

En gjenlevende ektefelle har derimot krav på ¼ av arven etter avdøde, selv om vedkommende etterlater seg barn. Den andelen som den gjenlevende ektefellen har rett på kan ikke utgjøre mindre enn 4 G. Det betyr også at gjenlevende ektefelle vil arve alt i de tilfellene hvor avdøde ikke har nettoverdier utover 4 G.

 

Andre vesentlige forskjeller mellom ektefeller og samboere

En ektefelle kan ikke selge, pantsette eller leie ut felles bolig og innbo uten den andre ektefellens samtykke. Dette gjelder også der det kun er den ene ektefellen som er eier av boligen. Samboere som ikke er registrert som eier av bolig, har ikke samme beskyttelse.

En person som kjøper seg inn i ektefellens bolig trenger heller ikke å betale dokumentavgift. Er man samboere så må man derimot betale 2,5 prosent av markedsverdien i dokumentavgift.

Videre kan man ha skattefordeler av å være gift. Ektefeller kan for eksempel lignes sammen. Dette kan være en fordel i tilfeller hvor den ene ektefellen har en lavere inntjening enn den andre, eller dersom den ene har mer formue. Videre kan ektefeller fritt fordele gjeldsrenter. Samboere lignes hver for seg og må føre opp renter på gjeld tilsvarende faktisk eierforhold.

Ektefeller har ellers rett til innsyn i hverandres økonomi. Ektefeller har krav på å få hverandres selvangivelse utlevert fra skatteetaten og kan kreve opplyst saldo på bankkonto fra banken. En slik rett har i utgangspunktet ikke samboere.

Ektefeller har også en forsørgerplikt overfor hverandre. Ektefeller har sammen ansvaret for de utgiftene og det arbeidet som kreves for det felles hushold og til dekning av andre felles behov, oppfostringen av barna og hver ektefelles særlige behov. Ektefellene bidrar ved tilskudd av penger, ved virksomhet i hjemmet eller på annen måte. En ektefelle kan faktisk kreve penger av den andre ektefellen til å dekke nevnte utgifter. I et samboerskap så har man ikke denne plikten eller retten.; der er det i prinsippet opp til enhver å forsørge seg selv.

 

Smart å gifte seg?

Som vist foreligger det mange økonomiske og juridiske fordeler med å være gift.

Som gift blir man omfattet av et grundig lovverk som regulerer hvordan verdier skal fordeles ved samlivsbrudd eller ved død. Dette gir begge parter bedre forutsigbarhet og større trygghet, uten at de må ta initiativ til å sette opp flere avtaler som samboere må gjøre. Fra dette perspektivet er konklusjonen at det er smartere å gifte seg.

På den annen side, som gift vil man på godt og vondt dele sin formue. Kanskje er det ikke det man ønsker.  Noen ønsker i større grad å styre sitt økonomiske mellomværende selv, og ikke bli styrt av et lovverk. Av erfaring er det likevel viktig å inngå en form for skriftlig og juridisk bindende avtale, slik at man får ordnede økonomiske forhold seg imellom.

Også gifte kan oppnå andre ordninger enn det loven gir anvising på, og kan på mange områder leve med en lignende økonomisk situasjon som samboere.  Det må i så fall inngås tilleggsavtaler i de tilfellene hvor lovverket ikke gir ektefellene det resultatet de ønsker. Slike avtaler har visse formkrav som må følges for å være gyldige. Vi i TP Advokatfirma kan bidra med å utforme slike avtaler og tilpasse dem etter deres ønsker.

Samboere har større frihet og mindre forpliktelser overfor hverandre, noe mange kan ønske. Dette kan være positivt dersom man er bevisst situasjonen og sin egen økonomi. Min erfaring er at dette ofte kan være tilfelle i starten av et samboerforhold, eller i samboerforhold inngått av to parter som er inntektsmessig likestilte og uten barn.

Ofte vil imidlertid økonomien i samboerforhold sakte men sikkert bli flettet sammen, spesielt dersom man får barn. Og store økonomisk forskjeller ved samboeropphør er vanligst hvor den ene parten over lengre tid har hatt en høyere inntjening og hvor den andre har fokusert på hjem og barn. Vi anbefaler derfor alle samboere å sette opp en samboeravtale for å sikre økonomisk forutsigbarhet under samlivet og ved et eventuelt opphør; og særlig dersom man får felles barn. Vi i TP Advokatfirma kan bidra med å skreddersy en samboeravtale egnet for deres situasjon.

 

Ta gjerne kontakt for å en uforpliktende prat dersom du er i en situasjon hvor du lurer på om du trenger en avtale som nevnt over.

Advokat Carianne Holstein Bull, mob. 988 39 457 eller epost; carianne@tengs-pedersen.no